tidsskriftet religion og livssyn: artikler

Religion og livssyn. nr. 2. 2001 s. 5-10   (Utskriftsvennlig versjon)

RUS OG RUSSEKULTUR SOM OVERGANGSRITUALE I LIVET.

Allan Sande

For norske ungdommer er natt til nasjonaldagen, den 17. mai, et høydepunkt i året, som gir anledning til å feire og feste med stort alkoholinntak som et sentralt element . Ungdommene som skal gjennomføre eksamen fra og med slutten av mai, arrangerer også eksamensfester og russefeiring i tidsrommet fra 1. til 17. mai. Høydepunktet er feiringen natten til nasjonaldagen og påfølgende deltakelse i barnetorget og borgertoget. I relasjonen mellom ungdom og det nasjonale ser det derfor ut til at bruk av rusmidler har en spesiell funksjon. Når en ser på norsk kulturhistorie, så er nettopp forholdet til bruk av brennevin og offentlig rus en sentral konfliktlinje (Sundt 1959, Fuglum 1972, Melhus 1988, Pedersen 1998). Det er konflikter omkring mening og betydning av rusmiddel som ungdommene tar opp gjennom sin egen feiring. I denne artikkelen vil jeg drøfte forholdet mellom rusmiddelbruk og inkludering av ungdom blant de voksne. Et særtrekk ved nasjonaldagfeiringen er ungdom som kler seg i russeuniform og opptrer beruset offentlig nettopp i forbindelse med feiringen av grunnlovsdagen (Hjemdahl 1999, Sande 2000). Denne tradisjonen kan fortolkes som et overgangsritual som har erstattet konfirmasjonens funksjon som en symbolsk markering av at barna nå er voksne ( Johnsen 1985, 1993, Sande 2000)

Den symbolske integreringen av barn og ungdom i fellesskapet blant de voksne kan fortolkes å være på selve nasjonaldagen da ungdommene går bakerst i borgertoget, eller bølger uordentlig fram og tilbake i barnetog og borgertog, for å symbolisere innlemmelse, men også distanse, i forhold til det borgerlige og nasjonale fellesskapet. Den offentlige markeringen av at barn og ungdom som nå voksne er flyttet fra kirka ut i gatene i forbindelse med feiring av 17.mai. Ambivalensen til rusmiddelbruk kommer også fram som tema i russefeiringen og i 17.mai - feiringen. Den symbolske ambivalens til alkohol blir vist offentlig som et drama både natten til 17. mai og ved karnevalsinnslag i borgertoget. Noe av dramaet består i at ungdommene viser rusens virkninger overfor barna gjennom å opptre beruset i full offentlighet. Dette åpner for analyse av hvordan vi symbolsk inkluderer barn og ungdom i fellesskapet blant de voksne.

Teori om hvorfor ungdommer ruser seg
I sosialantropologisk, sosiologisk og etnografisk teori kan fenomen som rusmiddelbruk og russefeiring, analyseres ved hjelp av begrepene ritual og symbol. Ritualer kan defineres som en standardisert symbolsk handlingssekvens som gjentas som tradisjon med faste tidspunkt, steder og deltakere. Ritual er handlinger som kodes med budskap og betydning som er før både i tid og sted (Rappaport 1999). Samtidig har ritualer evnen til å gjøre noe med personers identitet og sosiale status i samfunnet( Turner 1969). Jeg har tatt utgangspunkt i teori hentet fra arbeidene til van Gennep (1960) og Victor Turner for å analysere russefeiringen som en overgangsrite fra barndom til voksenliv. Nasjonaldagen markerer symbolsk inkorporering av barn og ungdom i det borgerlige voksensamfunnet og viser offentlig at individene er i ferd med å endre posisjon fra å være barn til å bli voksne.

Victor Turner har hevdet at overgangsritualer i det moderne samfunn forandres til fenomen som lek, sport, teater og forskning (1987). Jeg har forsøkt å knytte Victor Turners teori omkring slike nyere fenomen og koblet dette til Mary Douglas' teori om forholdet mellom rituell form og sosialt liv (Douglas 1966, 1997). Denne teorien tar opp hvordan flytende og mangetydige sosiale og kulturelle forhold kan bli omgjort til kollektive symbolske strukturer. Den kollektive orden kan ødelegges og endres gjennom å bryte tabuer og skape urenhet. Ritualer er, i følge Mary Douglas, en prosess der kollektive systemer ødelegges og skapes på nytt igjen. Denne teorien har jeg anvendt på ungdommenes unormale oppførsel med rus natten til nasjonaldagen og i den offisielle feiringen av 17. mai. Jeg har deltatt og observert russefeiring og 17. mai - feiring over flere år i Bodø og Lofoten i Nordland fylke for å finne ut hva som foregår og hvordan disse tradisjonene virker i samfunnet (Sande 2000 a, 2000b, 2001).

Rusens betydning
Rituell og symbolsk praksis er ifølge Roy Rappaport implisitt og kodet med mening av andre enn dem som gjennomgår og utfører handlingen (Rappaport 1999: 32). Selv nye ritualer bruker gamle rituelle former og symboler for å bli virksomme og meningsbærende i dagens samfunn. Når en ser på historien bak dagens russefeiring, er det tidligere ungdomsgenerasjoner som har skapt tradisjonen som en motbevegelse til den offentlige retorikk og praksis med forbud av rus i offentlige sammenhenger. Avholdsbevegelsens gjennomslagskraft i samfunnsformasjonen raderte ut offentlig bruk av rusmidler og salg av alkoholholdige varer på begynnelsen av 1900-tallet (Fuglum 1972). Det var i en periode med en sterk folkelig avholdsbevegelse at borgerskapets barn i Oslo skapte dagens form for "russefeiring". Russefeiringen startet imidlertid tidligere som initiering av studenter ved Universitetet i Christiania på 1800-tallet. Her begynte feiringen for noen få ungdommer som avla examen artium for å begynne studiene ved Universitetet i Christiania (Johannessen 1982, Hjemdahl 1999). Ved endring av eksamensordningen i 1905 ble examen artium flyttet fra Universitetet i Oslo til gymnasene. I det året Norge gikk ut av unionen med Sverige ble dagens russefeiring til som rituell form. Feiringen startet på nasjonaldagen og varte fram til St. Hans (Johannessen 1982). Det er skoleungdom som skapte tradisjonen og brakte praksisen til stadig nye og større deler av ungdomsgenerasjonene på 1900-tallet. I dag tar over 90 % av alle norske ungdommer videregående utdanning (Sosialt utsyn 2000), og flertallet av disse deltar i den årlige russefeiringen i forbindelse med nasjonaldagen (Sande 2000).

Gjennom stort alkoholinntak skaper russen den alternative, ekstraordinære rusopplevelsen. Russefeiringen har tatt form av et idrettsstevne i rusmiddelbruk, der målsettingen er å bli døddrukken. Det er denne sterke og smertefulle handlingen og opplevelsen som utgjør grensen i eget livsprosjekt som har ølkork i russelua som sitt ytre symbol. Avslutning av russefeiringen i f. Eks. Bodø er deltakelsen i skoletoget og borgertoget på nasjonaldagen. Om morgenen deltar russen i skoletoget ved å gå uordentlig inne i mellom andre klassetrinn og skoler. Russen har også fått tildelt en egen seksjon bakerst i barnetoget, og i bakerste seksjonen i borgertoget går de med sine egne innslag, som kommenterer lokale, nasjonale og internasjonale saker. Russetoget har identiske trekk med karnevalstradisjonen i katolske land i Europa og Sør Amerika (Cohen 1978, Eco, Ivanov og Rector 1984). Det spesielle i Norge er at vår tradisjon er knyttet til et livssyklusritual i utdanningssamfunnet og til feiringen av grunnlovsdagen.

Ambivalente symboler i feiringer av det nasjonale
Ungdom bruker rusmidler for å markere og endre egen posisjon i samfunnsstrukturen mot egne foreldre og skolemyndighetenes vilje. Sett i lys av Victor Turners teori (1969) er overgangen i ungdomsfasen knyttet til en symbolsk innlemmelse i nasjonale og voksne fellesskap. Dette er imidlertid en symbolsk prosess med interne tvetydigheter. Bruken av rusmidler i samspill med bruken av russeuniform i russetiden bidrar til å skape de kreative handlinger som innebærer brudd med sosiale grenser og autoriteter i hverdagslivet. Dette blir symbolsk vist ved russedåpen, som kan fortolkes som en oppheving av den kristne dåpen og konfirmasjonen. Både navnet og trosløftet blir fjernet ved at russepresidenten skvetter vann og tildeler russelua med kallenavn til hver enkelt russ. Både tilskitning av russeuniformen, påføring av vann og bruk av alkohol som rusmiddel kan fortolkes som symbolske handlinger som fjerner den tidligere faste sosiale identiteten og relasjonen til statskirka og protestantismen. Denne handlingen skaper også for foreldre og voksne en opplevelse av uorden og kaos i lokalsamfunnet. Den rituelle form gjør den enkelte om til et lekende og øldrikkende barn i uniform. Dette symbolske monsteret bryter i form av en lek viktige tabubelagte grenser for rus, sex og samhandling i det offentlige rom. Bruddene blir premiert med symboler hentet fra barnas univers med godterier og leker. Følgende eksempel på knuteregler og symbolpremier gjaldt for Bodø i 1999: En knute for et våkedøgn, en ølkork for å drikke en kasse pils på 24 timer, smokk får å være kjæreste med en medruss og kjønnshår i teip for å selge sine egne kjønnshår. Grensene som er brutt, visualiseres gjennom symboler på kjeledressen og i russelua som knute, ølkork, seigman, smukk og kjønnshår. Den som har gjort flest slike symbolske brudd på samfunnets orden, og dermed skapt urorden, blir hedret som årets eliteruss. Innlemmelsen i fellesskapet er derfor en tvetydig prosess der en både handler individuelt for å oppnå symbolpremiene, men også opptrer kollektivt i det offentlige for å skape uorden og kaos i lokalsamfunnet. Bruken av rusmidler og russeuniform virker på den ene siden inkluderende i et kollektiv blant ungdom, men på den andre siden gir dette også rom for individuelle kreative prestasjoner som bryter med den kollektive orden i lokalsamfunnet.

Bruken av alkohol ser ut til å ha flere meninger og sosiale virkninger. Alkohol er framtredende i russetida for å signalisere separasjon fra tidligere identitet som barn og elev. Bruken av vann på utsiden av kroppen i russedåpen og alkoholholdige drikkevarer inne i kroppen setter i gang individuell kreativitet som skaper en ny identitet. Kreativiteten kommer blant annet til uttrykk gjennom knutereglene som blir utformet på nytt hvert år av russestyret. Bruken av rusmiddel bryter også ned de kroppslige grensene mellom det symbolske ytre og det personlige indre som før signaliserte en konsistent identitet. Det å la alkoholen ta over ødelegger ens egen sosiale identitet. Bruken av rusmidlene og ølkorken i russelua blir visualiserte symboler på den indre personlige styrke og kraft som kommer fram i russetiden. Meningen med rus er å gjøre kroppen og identiteten flytende, udefinert og formløs. Dermed frigjøres den indre personlighet og kreativitet som gjennom å skape nye handlinger, gir en ny unik form for identitet. Bruken av russeuniform og russelue med dusk inngår i et tilsvarende mønster (Hjemdahl 1999). Russeuniformen fjerner tidligere kjennetegn på identitet og gir den indre personlighet frihet til å skape et nytt visualisert ytre tegn på en ny identitet. Bruken av nøkkelsymbolene, vann, pils, sprit, skitt, russeuniform og russelue innebærer, ifølge teorien til Mary Douglas (1997), først en ødeleggelse av orden og renhet og deretter at dette flytende urene blir omgjort til handling, som får en mer fast form og ny struktur. Å skape uorden er å blande sammen symboler som ikke hører sammen til noe urent og farlig. Bruken av symbolene setter i gang sosiale prosesser som konverteres til en ny symbolsk struktur visualisert i russeuniformen og lua. Denne strukturen er en ny symbolsk orden bestående av alternativ differensiering mellom kategorier og symboler. Orden gjenskapes derfor gjennom sortering og renselse av forskjellige fenomen, som ikke hører sammen i en felles tenkt symbolsk struktur. Gjennom russetida skaper hver enkelt uorden og ny identitet gjennom grensebrudd, tilskitning av russeuniformen og opphengning av liminale symboler i russelua. Flytende handlinger og substans blir til fast form i russedressen og russelua som signaliserer den nye identiteten. Uniformen taes av når feiringen er over om kvelden på nasjonaldagen. Prosessen har skapt en ny identitet mer som voksen, som symbolsk har lagt bak seg barne- og ungdomsfasen.

Sett i et historisk perspektiv har rituelle former knyttet til russefeiring og nasjonaldagen endret seg. En historisk gjennomgang viser at rituelle former og symbolikk har brakt med seg formoppløsing av overgangsriten (Sande 2000 a). Tradisjonelle mønstre for overgangsriter er endret i denne prosessen der faste grenser i ulike faser som separasjon, liminalitet og inkorporasjon er visket ut i den rituelle formen. I lys av teoriene til Victor Turner og van Gennep har liminalfasen i russefeiringen ekspandert mens inkorporasjonfasen på nasjonaldagen er svekket. Tyngdepunktet i den rituelle symbolikken har flyttet seg til separasjon og liminalitet. Koblingen mellom ritualets form og samfunnets struktur er også mer uklar, flytende og tvetydig. Ifølge Umberto Eco er det nettopp klare grenser og offisiell autorisasjon som gjør at karneval er et virksomt ritual i samfunnet (Eco, m.f. 1984) Det er imidlertid disse grensene russen utfordrer og forsøker å ødelegge hvert år ved hjelp av knuteregler, ikonografi, liturgi og et mangfold av arrangementer. Samfunnsstrukturer og identiteter blir gjort flytende med alkoholinntak, utføring av tabubelagte handlinger og skaping av urenhet i en rituell prosess som topper seg natt til nasjonaldagen. Ungdommene i russetida forsøker å ødelegge grensene mellom de ulike differensierte kulturelle kategorier og samfunnsinstitusjoner, som de har lært om gjennom sosialisering i skolen. Som deltakere i en overgangsrite er russen på sett og vis utenfor samfunnet, men på samme tid er de deltakere som skaper uorden og kaos i samfunnet. Kaoset blir til ved å samle differensierte kulturelle kategorier og tankesystem til en ulovlig handling og symbolikk i russetida. Dette skjer under bruk av alkohol for å bli ruset i det offentlige. Det har gått inflasjon i ungdoms bruk av rusmidler for å gjøre ritualet virksomt. Inflasjonen i symbolikken ødelegger derfor faste former og gjør dem om til en flytende, vilkårlig og kreativ prosess for den enkelte og for russen som fellesskap. En gjennomgang av russefeiringen viser også at symbolikken omkring bruken av rusmidler og strukturelle trekk i samfunnet er endret. Rusen har fått større mening som likhetsskapende og identitetsskapende medium for å skape fellesskap mellom ungdom. Russefeiring som et ritual bygger på kulturelle konvensjoner for hvordan alkoholen skaper berusende opplevelser som glede, kameratskap og det spennende livet blant de vokse. Det er denne forestillingen om alkoholens evne til å skape fellesskap, rus og forandring i livet som elevene leker med i det offentlige med den overstadig beruselsen og russespøkene natt til nasjonaldagen.

Konklusjon.
Den inflatoriske bruken av rusmiddel i russefeiring natt til nasjonaldagen kan sees på som ungdommenes individuelle løsninger på nye utfordringer mellom det individuelle og kollektive i det moderne voksne samfunnet. Det kollektive symbolet alkohol, gir den enkelte mulighet til å differensiere identitet og opplevelser i ulike individuelle livsprosjekter. Bruk av rusmidler og rusen er basert på kroppens grenser som grunnleggende symbolikk. Dette er en fokusering og forenkling av vanskelige og komplekse individuelle valg i ungdomsfasen. Økt autonomi og individuell valgfrihet skaper mer risiko både for den enkelte og for samfunnet. Svaret på økt risiko i ungdomsfasen ser ut til å være mer ritualisering med rusmiddelbruk knyttet til markering av utdanning og nasjonaldagen. Rusens betydning kan fortolkes å være flertydig på ulike nivå. På den ene siden ødelegger handlingen og rusen individuell, lokal og nasjonal orden ved å blande sammen symboler og prosesser som ikke hører sammen. Dette skaper uorden, urenhet og risiko for de voksne på nasjonaldagen. Men på den andre siden skaper dette også muligheter for fellesskap blant ungdom, en ny individuell identitet og ny orden for framtida. Ungdommene i russetida skaper en ny helhet og orden ved å knytte bånd mellom de differensierte kulturelle kategorier og symboler både utenpå russeuniformen og i barnetog og borgertog på nasjonaldagen. Dette skaper på ett nivå integrasjon i felles voksne kulturelle forestillinger og koder knyttet til det nasjonale. Rusens rolle i overgangsritualer mellom barndom og det å bli voksen er derfor både å feire og markere felles enhet men også å ødelegge og skape nye strukturer for framtida. Det er denne grunnleggende tvetydigheten til alkohol, mellom inkludering eller ekskludering, som ungdommene spiller i russefeiringen med offentlig rus.

 

Litteratur.

Bech, Ulrich (1997): Risikosamfunnet. Fagbokforlaget, Bergen.
Bidermann, Hans (1992): Symbolleksikon. J. W. Cappelens Forlag A/S. Oslo.
Cohen, Abner.(1978): Drama and Politics in the Development of London Carnival. Man, 15 65 - 87. London.
Douglas, Mary ( 1966): Purity and Danger. An Analysis of the Concepts of Pollution and Danger. Routledge, London.
Douglas, Mary (1997): Rent og urent. En analyse av forestillinger omkring urenhet og tabu. Pax Forlag A/S, Oslo.
Durkheim, Emile (1912): The Elementary Forms of Religious Life. A new Translation by
Karen E. Fields. The Free Press, New York, London. 1995
Eco, Umerto, V. V. Ivanov and Monica Rector (1984): Carnival. Mouton Publishers. Berlin, New York, Amsterdam.
Fuglum, Per (1972): Kampen om alkoholen i Norge 1816 -1904. Universitetsforlaget.
Gullestad, Marianne 1989: Kultur og hverdagsliv. Det blå bibliotek Universitetsforlaget, Oslo.
Hjemdahl, Anne-Sofie (1999): Kledd i russetid. En samtidsstudie av rødrussens klær. Hovedfagsoppgave i etnologi, Institutt for Kulturstudier. Universitetet i Oslo.
Johannessen, Jan (1982): Lenge leve russen. Grenseløs humor - og kavalkade om russens historie. Jan Johanessen, Forlagssentralen, Oslo.
Johnsen, Brigit Hertzberg (1985): Den store dagen. Konfirmasjon og tradisjon. Grøndahl, Oslo.
Johnsen, Birgit Hertzberg (1993): Konfirmasjon og erindring. Konfirmasjonens betydning i et livsløpsperspektiv. Pakt 4. Publikasjoner fra arkiv for kirkehistoriske tradisjoner. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, Oslo.
Melhus, Torill (1988): "Aquae Vitae / Aquae Mortes. Eller Delightful poison" Myter, ritualer og trekk fra historien om den "andre" på drikkingens område. Magistergradsavhandling 1988. Institutt for psykologi. Universitetet i Trondheim.
Pedersen, Willy (1998): Bittersøt. Ungdom, sosialisering, rusmidler. Universitetsforlaget, Oslo.
Rappaport, Roy A (1999): Ritual and Religion in the Making of Humanity. Cambridge University Press, UK.
Sande, Allan (2000 A): RUSsefeiring. Om meningen med rusmiddelbruk sett gjennom russefeiring som et ritual. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Tromsø, sosialantropologisk institutt. Rapport nr. 1. 2000. Høgskolen i Bodø.
Sande, Allan (2000 B): Den norske russefeiringen. Om meningen med rusmiddelbruk sett gjennom russefeiring som et ritual. Nordisk alkohol- og narkotikatidskrift, Vol. 17, 2000 ( 5 -6) 340 -353. Helsingfors.
Sande, Allan (2001). Rusens betydning i feiring av nasjonale fellesskap. Dugnad nr. 1, 2001. Tidsskrift for etnologi. Oslo.
Statistisk sentralbyrå (2000): Sosialt utsyn 2000. Oslo og Kongsvinger.
Sundt, Eilert (1859): Om Ædruelighetstilstanden i Norge. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
Turner, Victor (1967): The Forest of Symbols. Aspects of Ndembu ritual. Cornell University Press, Ithaca and London.
Turner, Victor (1969): The Ritual Process. Structure and Anti-Structure. Cornell University Press, Ithaca/New York.
Turner, Victor (1987): The Anthropology of Performance. PAJ Publications. New York.
Qviller, Bjørn (1996): Rusens historie. Det norske Samlaget, Oslo.
Van Gennep, A. (1960): The Rite of Passage. First published 1908. Routledge & Kegan, Paul, London.

Allan Sande
Førsteamanuensis i sosiologi ved Høgskolen i Bodø, Avdeling for samfunnsfag. 8049 Bodø.
Allan.sande@hibo.no