Arne Gunnarsjaa

Nidaros Domkirke og dens arkitektoniske symbolspråk

 

Å tre inn i Nidaros Domkirke er alltid en stor opplevelse. Høyt løfter hvelvene seg over oss, langtstrekker rommet seg ut foran oss, rikt arkitektonisk utformet, med ribbehvelv, søyleknipper, skulpturog profilerte buer; alt i et dust halvlys, hvor funklende glassmalerierfremtrer som strålende lyssmykker.
Både størrelsen - 100 meters lengde, 50 meters bredde,spirhøyde 97,8 meter - og ikkeminst den høye grad av artikulasjoni arkitekturen gjør Domkirkentil et enestående byggverk iNorge, og til et byggverk som hevderseg godt i arkitektonisk virkning blant Europas øvrige katedraler.

 

Domkirkens bygningshistorie og utforming

Domkirken er blitt til som et resultat av skiftendeplaner og stiler. Først - ca. 1035 - ble det reist en liten trekirke over Olav den helliges gravsted. Kong Olav III Kyrre erstattet den med en enkel steinkirke med tårn, som ble påbegynt rundt 1070, viet til Treenigheten og til daglig kalt Kristkirken. Den kan ha hatt det samme preg som Trondenes kirke ved Harstad; reist i hvitpusset gråsteinsmur slik som mange norske romanske steinkirker fra middelalderen, med tretakstol, finhuggete klebersteinshjørner og -omramninger.

Utover i middelalderen ble Kristkirken i Nidaros sterkt om- og utbygget. Den ble domkirke i 1152/53, og fikk på 1200- og 1300-tallet bl.a. et sjeldent og meget spesielt åttekantet høykor i øst – oktogonen – og et stort skip med vestfront. Skipet ble det største rom bygget i Norge før slutten av 1800- tallet.

Det er uvisst om vestfronten var ferdig da kirken for første gang ble rammet av brann i 1328. Senere branner fulgte. Reparasjoner ble iverksatt, men reduksjon av kirkens inntekter etter reformasjonen førte til forfall.

Skipet ble en ruin uten tak. Resten av kirken var i bruk, men bygningens almentilstand ble stadig verre utpå 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. På denne tid ble imidlertid Domkirken gjenstand for ny interesse, blant annet ved at historikeren P. A. Munch og arkitekten Heinrich Ernst Schirmer foretok undersøkelser.

Schirmer gikk inn for opprettelse av en statlig bygghytte for å restaurere kirken. Bygghytten – Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider – ble opprettet i 1869, og kirken ble i hovedsak restaurert over en hundreårsperiode frem til 1969, da Vestfronten sto ferdig. Restaureringen ivaretar stadig den løpende antikvariske pleie av Domkirken, foruten andre oppgaver.

Idag består kirken av syv hoveddeler, oppregnet fra eldst til yngst som følger:

1) Et romansk/gotisk tverrskip med tretakstol, med to kapeller, som er kirkens første hvelvede rom. Det søndre, Johanneskapellet, er innviet i 1161. Tverrskipets vegger er inndelt i tre partier – «etasjer» – i høyden. Nederst finner vi en vanlig gråsteinsmur, men med en utenpålagt bue- og søylerekke i et nedre parti som veggornament. I de to øvre etasjer – triforie- og kleristorieetasjen – overtar finhugget stein som materiale, og vi finner igjen buer. Ikke som utenpålagt ornament, men som virkelig konstruksjon, og med den letteste utførelse og de største åpninger i den øverste etasje: kleristoriet.

Dette viser en større vekt på konstruksjonen, noe som er et gotisk trekk. Tverrskipet viser således både en utvikling i perfeksjon av byggeteknikk og en utvikling i stil, samtidig som det utgjør et fint arkitektonisk hele, med de tyngste deler nederst, de letteste øverst. Gråsteinsmuren i tverrskipet er forøvrig kirkens eneste; ellers i kirken er steinen finhugget og presist utformet, med rektangulære steiner i veggene. Restaurert 1875-1905 av domkirkearkitekt E. Chr. B. Christie.

2) Et hvelvet kapitelhus og kapell, preget av overgangsfasen mellom romansk stil og tidlig gotisk stil, ferdig 1188. Restaurert 1869-71 av domkirkearkitekt Heinrich Ernst Schirmer.

3) En hvelvet oktogon som høykor, ferdig ca. 1210, med tre kapeller og omgang, rikt utformet, med stor korbuevegg mot koret. Et førsteklasses eksempel på gotisk stil og konstruksjon. Her sto Olavsskrinet på alteret.

4) Et treskipet kor i gotisk stil, reist ca. 1210-40, rikt utformet, med arkader, triforie- og kleristorieetasje og 19 meter høye hvelv. Mellom søylene var det murt vegger et stykke opp mellom midt- og sideskip, som forsterkning og som ryggvegg for prestenes korstoler. I sideskipene kunne pilegrimene gå opp til oktogonomgangen og rundt i denne. Under tårnbuen var det en murt skranke med galleri oppå. Restaurert 1879- 91 av Christie, uten ryggvegger og skranke, slik at rommet fra tårn til oktogon ble åpent og fritt.

5) Et hovedtårn; i sin første utgave bygget under Olav Kyrre som tidligere nevnt. Samtidig med ombyggingen av koret til gotisk stil ble tårnet påbygget og ombygget til samme stil. Restaurert fra 1888 og utstyrt med et høyt nygotisk spir 1894-1903 av Christie.

6) Et treskipet skip i høygotisk stil, reist 1248-1328, rikt utformet, med arkader, triforie- og kleristorieetasje. Skipets arkader restaurert 1905-1906 av Christie, resten etter domkirkearkitekt Olaf Nordhagens tegninger 1909-29. Som en følge av Christies restaurering av koret uten skranke ble nå kirkerommet åpent i hele kirkens lengde, etter nygotikkens idealer.

7) En vestfront i gotisk stil hvor bare de to nedre middelalderetasjer er bevart (en tegning fra 1661 viser rester av en tredje etasje). Utformet med to hjørnetårn og med skjermfrontfasade med buerekker, slik som de engelske katedraler Lichfield, Lincoln og til en viss grad også Wells. En tredje etasje med buerekker og rosevindu reist etter Nordhagens tegninger, ferdig 1930. Tilføyd en avsluttende fjerde etasje med buerekker og hjørnetårn, og således fullført av domkirkearkitekt Helge Thiis 1930-1969. Han tenkte seg vestfronten med rik skulpturprakt utformet av ledende norske billedhuggere, og slik ble det.

Tross skiftende idealer og stiler gir Domkirkens arkitektoniske utforming likevel et helhetlig og harmonisk inntrykk. Her har forskjellige tidsaldre rakt hverandre hånden, fra middelalderen helt frem til vårt århundre. I seg selv et talende faktum.

 

Arkitekturens symbolikk

Nidaros Domkirke er i utgangspunktet en middelalderkirke, og man må bruke middelalderens forestillingsverden for å avlese og tolke dens arkitektursymbolikk. I en kort artikkel som denne er det vanskelig å innbefatte all slik symbolikk, men noen hovedpoenger kan likevel gjengis:

Vestfronten er kirkens hovedfasade og viktigste inngang. Inngangstemaet gjenlød i den gamle messetekstens åpningstekst for innvielse av en kirke: «Terribilis est locus iste: hic domus Dei est et porta coeli» (1. Mos 28, 17: Hvor skremmende dette stedet er! Her er Guds hus, her er himmelens port.) I lesningen het det: «Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom» (Åp 21, 2. Se også Åp 21, 10-12). Og det hendte at man sang kirkeinnvielsessalmen: «Urbs Hierusalem beata» (Lykksalige by Jerusalem).

Dessuten symboliserte kirkebygningen Jerusalem hver palmesøndag. Palmegrener – eller andre grener – ble vigslet og prosesjon holdt utenfra og inn i kirken, til minne om Jesu inntog i Jerusalem. Dette er en tradisjon som skriver seg helt tilbake til Gregor den stores tid. Han var pave 590-604.

Vestfrontens to tårn har sine røtter tilbake til de romerske byers byporter, som ofte hadde to tårn som flankering av inngangspartiet. Byportene var samtidig del av bymuren, som var et borganlegg. De to tårn og portmotivet passet således symbolsk godt med forestillingen om «det himmelske Jerusalem», «Guds borg» eller «Himmelens borg» (arx caelestis), vist på kristne sarkofager fra ca. år 400.1 Vi har den ennå nedfelt i den vakre salme 843: «Eg veit i himmerik ei borg». Forestillingen gjenspeiles også i Luthers salme 295/296, samt i Salme 31, 3-4: «Vær et fjell hvor jeg finner vern, en festning til min frelse. Du er jo mitt berg og min borg, for ditt navns skyld fører og leder du meg.»

Vestfront og skip har en kraftig profilert sokkel, hvor profilene gir et spill av lys og skygge som tenderer mot det immaterielle. Dette motvirker inntrykket av tyngde ned mot bakken, og understreker det svevendeved det himmelske Jerusalem. 2)

Veggpartiet mellom tårnene er i Domkirken utformet som en skjermvegg; veggen som er grensen mellom utenfor og innenfor. Samtidig er skjermveggen full av rekker av buefelt – symbolet for åpninger – fylt med skulpturer av hellige menn og kvinner: de helliges samfunn. Sentrale er den korsfestede Kristus over hovedinngangen og den seirende Kristus i toppgavlen; den siste utformet av billedhuggeren Kristofer Leirdal. Slik viser Kristus arkitektonisk hovedinngangen inn i kirken. Sml. Joh 14, 6: «Jeg er veien, sannheten og livet.»

Gavlen er som nevnt ny. Men den er proporsjonert slik at det dannes en likesidet trekant i fasaden, slik det hendte at man gjorde det i middelalderen. Et rosevindu ble ofte forbundet med «øye», slik to av rosevinduene i Lincolnkatedralen er blitt det ved sine navn. 3) Et øye midt i en trekant er et gammelt symbol for Gud.

Så trer vi inn i Domkirken. På hver side omsluttes vi av buerekker i tre etasjer, foruten en lav buerekke som ornament på ytterveggene. Omtrent midtveis i kirken er et tverrskip. Skipets og korets tverrsnitt – med høyt midtskip og sideskip med lavere tak, slik at midtskipet opplyses med egne vinduer – har sine forbilder i den oldkristne basilika, hvor et tidlig forbilde er Laterankirken i Roma, reist like etter at kristendommen ble lovlig religion år 313. Det ble da bruk for en egen, offisiell bygningstype for de kristne kirkebygg, og basilikaen ble valgt i Roma.

Basilikaen hadde ikke vært brukt som hedensk tempeltype, derimot var den blitt brukt som rettsbygning, og dette var akseptabelt for de kristne menigheter. 4) Basilikaens midtskip kunne dessuten ligne på en antikk gate, hvor gate»veggene» ofte hadde arkaderekker i en eller flere etasjer. Et tverrskip kunne lignes med en kryssende gate. Symbolet for by var to kryssende gater innen en bymur. I de romerske byanlegg het disse sentrale gater cardo (i nordsør- retning) og decumanus (i øst-vest-retning). Da er det nærliggende å sammenligne Domkirkens interiør med det himmelske Jerusalem, symbolsk presentert som et bybilde med en hovedgate, en kryssende gate, og en hovedbygning som fondbygning i østenden. 5)  Denne fondbygning finnes det forbilder til i romersk byggekunst, bl.a. i keiser Diokletians palassby i Spalato (ca. år 300 e.Kr., idag Split i Kroatia).

Foran oss ser vi altså skipet og koret, som samlet symboliserer det himmelske Jerusalems hovedgate, men også Veien, som er et oldkristent symbol for den kristne tro (Joh 14,6; Apg 9,2; 18,25-26; 19,9 og 23; 24,14 og 22). Koret er noe lavere og trangere enn skipet; dette synes arkitektonisk å forsterke oppmerksomheten henimot «fondbygningen »: korbueveggen og oktogonen.

Korbueveggens nedre del har tre store bueåpninger, slik som keiser Konstantins triumfbue i Roma fra år 315. Korbuevegger har fra gammelt av vært utformet som triumfbuer over alteret med krusifikset; altså et symbol på den seirende Kristus. Over den midtre bueåpning ser vi et opphøyet veggparti toppet av borgtinder. Igjen et symbol på det himmelske Jerusalem. 6) Men triumfbuen har også et adventsperspektiv: den betød en forventning om keiserens ankomst, som ble overtatt av Kirken med Kristkeisersymbolikken, og som fant sitt uttrykk i adventstiden. Vi finner dette nedfelt i salme nr. 1: «Folkefrelsar, til oss kom», som i sin opprinnelige form «Veni, redemptor gentium » skriver seg fra Ambrosius (d. 397).

Gjennom korbueveggen trer vi inn i oktogonen. Geometrisk utgjør den regulære oktogon en mellomform mellom kvadratet og sirkelen. Dette er blitt tillagt følgende arkitektoniske symbolikk: kvadratet symboliserer jorden, sirkelen himmelen; oktogonen er en mellomform mellom jord og himmel; den symboliserer åndelig gjenfødelse, som i dåpen, og er derfor anvendt til dåpsbygninger (baptisterier) eller døpefonter.

Tallet 8 symboliserer dåpsvannet. Dessuten begynte livet på den åttende dag, etter at himmel og jord var skapt, og Kristus oppsto på den åttende dag etter Palmesøndag. Men oktogonen er også anvendt til mausoléer, hvor symbolikken kan sies å være at det jordiske menneske her er gravlagt og gjenfødt til himmelen. I dåpen «dør» dessuten det «gamle menneske», og det «nye menneske» fødes (Rom 6, 3-4 og 8, Kol 2, 12).

Et tidlig eksempel er det åttekantede baptisterium i Laterankirken i Roma (325-). Nevnes kan også keiser Konstantins åttekantede kirke i Antiokia (327-41) som ble kalt «den gylne oktogon», og fødselskirken i Bethlehem (333), som har et langskip med tilknyttet oktogon. Noe senere eksempler er bl.a. S. Vitale i Ravenna (547) og Karl den stores slottskirke i Aachen (805).

I Nidaros Domkirke blir skipets og korets lengdeperspektiv erstattet av et vertikalt perspektiv i oktogonen: oktogonen er samlet om en vertikal sentral akse, som både markerer slutten på vår vandring, retningen opp til himmelen – og kanskje starten på en ny livsvandring.

 

Noter:

1 Hans Sedlmayr, Die Entstehung der Katedrale, Zürich 1950; ny utg. Freiburg/Basel/Wien 1988, s. 121. Om det himmelske Jerusalems utseende: se oversikt over bibelsteder ss. 108-11.

2 Op. cit. ss. 139-40.

3 «The Dean’s Eye» (1220-24) og «The Bishop’s Eye» (1320).

4 Basilika (latin: basilica; av gresk: basilike stoa = kongelig søylehall) er i antikken først brukt som betegnelse på en treskipet hall ved Athens agora for archon basileos. Denne embedsmann var «konge» for og ledet religiøse seremonier. Betegnelsen ble så brukt om et bredt utvalg av forskjellige typer av romerske byggverk; om store, overdekkete haller i sin alminnelighet, men spesielt om de store, offentlige søylehaller som lå med langsiden som inngangsside langs byenes sentrale plasser i hele romerriket. I rikets østre, gresktalende del, ble disse hallene kalt stoa. Et eksempel på en ny type basilika – med to innvendige søylerekker som danner tre skip, og inngang i kortenden – finner vi ved Forum i Pompei (1. årh. f.Kr.). Denne type fikk etterhvert anvendelse som rettslokale, og kunne ha exedra – apsis – bl.a. midt på kortveggen, hvor magistraten satt. Da kristendommen i 313 – ved et edikt fra keiserne Konstantin og Licinius – fikk likeverdig status med andre religioner, ble det behov for en egen bygningstype for den kristne kult, og en avlang basilikaform ble i de fleste tilfeller valgt: utformet med inngang på kortveggen, med 3 eller 5 skip, og med apsis i fondveggen av midtskipet. Foran apsis kan det enkelte ganger være et tverrskip.

Midtskipet har forekommet i åpen utførelse (hypaethral basilika), men har som regel eget, høyt tak, på vegger som rager opp over sidetakene: den øverste del av midtdelveggene kan altså ha vinduer. En bygning med slikt tverrsnitt har basilikatverrsnitt. Se f.eks. Hans Koepf, Bildwörterbuch der Architektur, Stuttgart 1982, ss. 43-46; H. P. L’Orange, Oldtidens bygningsverden, Oslo 1978, ss. 206-09; N. G. Hammond og H. H. Scullard (ed.), The Oxford Classical Dictionary, Oxford 1991, s. 162.

5 Lothar Kitschelt, Die frühchristliche Basilika als Darstellung des himmlischen Jerusalems, München 1938. Se også A. N. Didron, Manuel d’iconographie chrétienne, Paris 1845, s. 261, og Otto von Simson, The Gothic Cathedral, London 1956, ss. 8 og 11.

6 J. E. Cirlot, Dicionario de simbolos tradicionales, engelsk overs. A Dictionary of Symbols, London 1962, 2. utg. 1971, s. 38. Dessuten finner vi bueåpninger. Sml. Åp 21, 10-12.

 

Arne Gunnarsjaa, domkirkearkitekt ved Nidaros Domkirkes restaureringsarbeider(NDR)

Adr.: Erling Skakkesgt. 53A,7013 Trondheim